elskar å hate

ok. av og til elskar eg å hate. for då får eg liksom utløp for alt mulig sinne og jævelskap som bur i håve mitt. ikkje så dumt i grunn. det eg hatar akkurat no eeer:

snø. faens jævla DRITT! eg hata deg snø!!!
KOFFOR MÅ SNØ EKSISTERE???

i tillegg hata eg folk som skrive blogg, som berre skrive om ting som ikkje interessera meg, men som e så idiotiske at eg berre MÅ lese, nettopp fordi det er så UFATTELIG at det går an å sei så masse PISS på ein gang. og eg e jo stadig fascinert av FOLK, og kor dumme folk kan bli. ettersom eg sjøl er ekstremt intelligent og feilfri. så derfor må eg bruke masse tid på å lese folk sine IDIOTISKE bloggar, nåkke som egentlig e fryktelig deilig og gøy, så eg skal ikkje klage.

ein ting til eg hatar, er folk som GLOR. HERREFRED DA MENNESKE! med mindre eg har ein katt på håve (nåkke eg forsåvidt skulle ønske eg hadde fordi det ser ganske koselig ut akkurat her: http://www.sol.no/klipps/video/dette_skjer_hver_eneste_kveld), så KREVE eg at folk oppFØRE seg med det eg ville kalle miniMAL folkeskikk, og ikkje glor på meg. heller ikkje stå oppå meg i butikk-køen værsåsnill. og ke e greia med folk som blir OVERRASKA over alt mulig?? går det an å berre holde alle sånne ytre tegn på at du observerar andre for. seg. sjøl?? eg SER at du ser på meg, så LA VÆRE.

ein tredje ting.......? nei, tenk det kan eg ikkje sei, for det har eg ikkje lov til.

koz og klemz og blomster og rosa skyer og regnbogar OPP i rompa di.

mandag igjen

som tidlegare nevnt, så kjennest alt grusomt kjedelig ut for tida. eg har ein fryktelig altoppslukande følelse av at livet mitt er totalt meiningslaust. rett og slett. det høyres litt drøyt ut. men, det eg meiner er at det er liksom ingenting som gjer at eg tenker "wow! life is good :D" nope.
mandag er spesielt herlig. ny veke, samme gamle kjedelige kvardag. skule, som eg akkurat no syns er fryktelig meiningslaus og spør meg sjøl om koffor eg gidda. og så er det i tillegg jobb kvar mandag. kiwi-jobb. jobben eg har hatt i tre år, og som eg hatar meir og meir for kvar dag som går. ikkje fordi det er så grusomt i seg sjølv, tiden går fort nok og arbeidet er heilt ok, og til og med litt variert, MEN. men. men. det er så masse anna.

eg treng ein mission. trudde eg kom til å føle mastergraden som ein mission. men det føles meir som ein hindring.

dersom eg kunne velge, hadde eg vore ein heilt anna plass. akkurat no. i allefall ikkje her.

this is my life pleide kim larsen å synge

eg kjedar meg.
kvar dag.

NÅR var sist gang det skjedde nåkke fantastisk??? eg meina... eg e ein relativt romantisk person. dvs, eg er naivt håplaust optimistisk når det gjeld kjærleik og romantikk. kvar dag tenkjer eg: oo! kanskje det skjer i DAG!! i DAG kjem det mest fantastisk romantiske kysset over alle kyss til å skje med AKKURAT meg. tenkjer eg. for eg har lært at ein må virkelig fokusere og tenke og drømme om det ein vil ha. derfor tenker eg også at i DAG kjem kanskje HAN til å dukke opp på døra mi med ein svær diger bukett eller ein ring så svær som eit fjell, eller ein kattunge for den saks skyld, og sei: KRISTIN! VISS IKKJE DU VIL GIFTE DEG MED MEG I MÅRRA SÅ GIDDAKJE EG LEVE MEIR!! (ok, det var litt vel dramatisk. men dikka skjønna poenget.)

EG VIL AT DET SKAL SKJE NÅKKE FANTASTISK. ingenting mindre enn fantastisk er akseptabelt akkurat no. på søndag er det til og med valentines day. ein dag der det ABSOLUTT burde skje fantastiske ting. AM I RIGHT? så komanigjeeeendaaa!


..................

ting ein aldri blir lei av?

har funne ut at eg resirkulera. musikk, bøker og film i allefall. mest musikk. eg finne så sjelden ny musikk som eg virkelig lika, så da helde eg meg likegodt til det eg allerede har funne. nåkken ting blir ein uansett ikkje lei av, og det er jo nettopp det som gjer det så bra. akkurat no kjeda eg meg nåkke heilt grusomt fryktelig, nåkke som er det verste eg veit, ettersom eg e så lat at eg ikkje gidda å finne på nåkke. eg berre sitte her og kjeeeeeeda meg. derfor skrive eg ei liste over ting eg aldri blir lei av, inndelt i kategoriane musikk, film og bøker. tadaaa! kur mot keisemd.

Musikk:
-COLDPLAY (spesielt viva la vida albumet)
-Kate Bush - wuthering heights
-R.E.M - nightswimming
-Pearl Jam - nothingman og wishlist
-Bob Dylan - the times they are a-changing
-Beatles - let it be og all you need is love...og hey jude....og happiness is a warm gun...og så videre
-Simon & Garfunkel - cecilia
-Toto - africa
-Dire straits - romeo & juliet
-Thomas Dybdahl - dice
-Bryan Adams - think about you (unplugged mtv versjonen)
-Billy Joel - scenes from an italian restaurant
-Penguin café orchestra - perpetuum mobile
-Cat Stevens - father and son

Film (i fare for å gjenta meg sjøl)

-before sunrise/sunset
-reality bites
-bridget jones' diary
-mio min mio
-breakfast at tiffany's
-bodyguard
-i'm not there
-grease 1 & 2
-dirty dancing
-scream

(spør du meg, hadde 90-talet spesielt ein eigen evne til å produsere filmar som ein kan sjå 79 gonger uten at ein blir lei)

sånn. då kjeda eg meg litt mindre. eg fann ut at eg ikkje gidda å skrive bøker. føle eg har skreve dei hundre gangar før uansett. herregud. så boring eg e.

nytt sitat

eg har holdt på med denne boka i sikkert to år no, uten å bli ferdig. men det er ikkje så nøye, for eg hugsar som ein elefant, og boka er ikkje sånn at du treng lese videre akkurat der og då. den er meir sånn som ein tek fram av og til, og den er som snop i øyrene. det er ei nydelig nydelig bok, og med så mange perfekte setningar at orda betyr meir enn handlinga. eg likar sånne bøker. Den handlar om ulike menneske sin oppleving av New York, og heiter Winter's Tale av Mark Helprin.

Hardesty knew right off that an unforseen force was
breathing under all the gray, that the events and miracles of the city were
simply the effect of this force as it turned in its sleep, that it saturated
everything, and that it had sculpted the city before it had even opened its eyes.
He felt it striving in everything he saw, and knew that the entire population,
though prideful of its independence, was subject to a complete and intense
orchestration the likes of which he had never imagined. They rushed about here
and there, venting their passions - struggling, kicking, and shuddering like
marionettes. Ten minutes after he left the station, he saw a taxi driver kill a
peddler in an argument over who had the right of way on an empty street.

He wanted no part of this city. It was too gray, cold, and
dangerous. It was perhaps the grayest, coldest, most dangerous city in the
world. He understood why young people from all over came to pit themselves
against it. But he was too old for such things, and he had already been to
war.

Winter's Tale, s. 315-316

mourners of st. paul - liam frost

ein sang som e så fin at eg får vondt i hjertet.

This was only a dream. But the next day, upon her awakening, the elements of the dream fell into place exactly. Even the words spoken were the same. She had seen in her sleep the details of rooms in which she had never been, and known weather that had not yet formed, and streets upon which she had never walked. (...)

She believed that the city was so full of combinations, permutations, and possibilities that it permitted not only any desire to be fulfilled, but any course to be taken, any reward to be sought, any life to be lived, and any race to be run. She closed her eyes and saw the city burning before her in enticing gold. The sky, filled with great voluminous clouds, was ablaze in winter blue.

Fra Winter's Tale av Mark Helprin, side 262 for å være eksakt... <3