daglegvareobservasjonar

å jobbe på butikk er å få eit unikt innblikk i korleis folk er. rett og slett. korleis ER folk. kanskje det e derfor eg gidda å jobbe på dagligvarebutikk. for eg er jo unekteleg interessert i menneskeleg adferd. ok. i dag. ein typisk laurdag.
ting som gjorde meg forbanna (inni meg vel å merke, eg er nemlig ein utmerka kundebehandlar, som ALDRI blir sur og sint):

- folk som avbryte meg MENS eg hjelpe ein anna kunde. fordi dei meinar at det dei treng/held på med er EKSTREMT mykje viktigare. "UnnSKYLD, kan jeg blablablabla". NEI, det kan du FAEN meg ikkje. får eg lyst å sei. VENT TIL DET E DIN TUR!

-folk som har dårleg timing. dvs, dei som finn ut at det er aller mest praktisk å spørre meg om eg kan hjelpe dei å hente/finne/leite/ta ned/ noko, AKKURAT når eg har hendene fulle av papp/råtne epler/TUNGE ting som er kalde. helst all of the above. og helst spør dei gjerne etter at eg allereie har blitt avbrutt i denne prosessen to-tre gonger tidlegare.

-folk som gjer eit poeng ut av at dei har dårleg tid, og må ekspederast i super-tempo. VISS DU HAR DÅRLIG TID SÅ DRIIIIIT I Å GÅ PÅ BUTIKKEN OG GJER DET TIL MITT PROBLEM.
utdjupande "eg har dårlig tid adferd": trippe, sukke høglydt, sjå på klokka, himle med augene, sjå seg stressa over skuldra, replikken "eg har dårlig tid skjønnar du", rekke ut neven etter vekslepengane ti minutt før dei kjem, knipse (ja faktisk nokon som gjer det) etter kvitteringen. lol. sug meg. seie eg berre til sånt. og somlar litt ekstra masse berre på pur.

-folk som er drita/rusa. den treng ingen utdjuping.

-folk som seier "hadde du posen eller?!?!" når eg allerede er på veg til å gi den, eit tredels tidels sekund etter spørsmålet "treng du pose?". CHILL THE FUCK OUT! EG HAR IKKJE GLØMT DEG. ENDA. EG HAR EIT SYSTEEEEM HER, GO WITH IT. KOR RASKT TRENGE DU DEN UANSETT!!??

-folk som stressar (litt likt folk som har dårleg tid, men likevel substansielt forskjellige typar), og helst skal pakke varene nedi posen MENS eg slår dei inn, aller helst før.

-gamle folk (ja, dei e søte, men JEEES!) som spør: HVA KOM DU TIL DA??? eit mILLIsekund etter siste vare e slått inn, men aller helst FØR alt er slått inn, og tre timar før eg faktisk kan skimte prisen på skjermen min. aller helst seie dei det samTIDIG som eg spør: "treng du pose?" sånn at alt berre blir HEILT kaos og mayhem.

-folk som seier "Ja." når eg seier "hei!". lol.

-folk som ikkje seier eit pip. og då meinar eg ikkje eit pip. "Hei!" (......) "35 kroner blei det." (........) "trenge du pose?" (..................) NEIVEL. GREITTTTTTTTT. HA DET SÅ JÆVLA BRA DIN SAME.

-folk som ikkje trur på det eg fortel dei. antageligvis fordi eg ser så ufattelig pen og vakker ut, at dei trur eg er blond enda eg ikkje er det. vanlig problem i mitt liv. anywho, dei spør gjerne: "kor lenge er det åpent i kveld?". og eg svarar med eit smil: "til elleve!" og så haaaar vi det gåande du.
-til elleve?!?!?!
-jepp
-i KVELD???
-yes sir!
-til ELLLEEVEEE??????????????
-JA.
-....på ein LØRDAG???????????????? (med tilhøyrande vantru ansiktsuttrykk)
-.....................ja.
-sååå lenge???
-jau, det e litt lenge ja, he. he. he.
-e du sikker???
(rundt omkring her pleie det å bli vanskelig å være høflig).
-.......frøken, eg har jobba her i tre år, eg trur eg veit kortid vi stenge butikken om kvelden. ok?

og no kjenne eg at det får holde. og no har eg ikkje ein gang nevnt han som ikkje visste ke ein purre var, og trudde vi var tom heilt til eg putta ein purre i handa hans og sa: dette er ein purre. -e dETTE en purre?
-...ja?
-e du sikker?
-JA.
-men det står jo pastinakk på skiltet....
-det skiltet er på feil plass.
-så dette er ein purre altså?
-dette er ein purre sist eg sjekka.
-så det e du sikker på.
-ja, eg kan vedde tusen kroner på det
-då vil eg gjerne ha dei tusen kronene mine med ein gang.
-he. he. fuckings jævla heeeee.

så.
ferdig.

om oppgaveskriving

ok.
foran meg har eg ei ekstremt komplisert og umulig statistikk oppgave, som involverar eit dataprogram eg såvidt har begynt å skjønne 10 % av. dette er også ein del av statistikk: kvadratrot, regresjonsanalyse, korrelasjonskoeffisientar, standardavvik, signifikans-testing, nullhypotese, dummy-variablar (variablar generelt), osv.

og istadenfor å begynne, så sitte eg å spela bejeweled. dette fantastiske spelet på facebook som er ekstremt vanedannande. sukk. og så sitte eg i tillegg og kjefta på meg sjøl fordi eg går på master og ikkje har ein jobb allerede. sånn som alle andre har. eg ligge seriøst fem år bak alle andre når det gjeld å skaffe seg eit liv. og det er deprimerande.

om 15 min skal eg begynne å jobbe med oppgava.
ikkje eit seKUND før.
dessuten har eg lyst å kline.

hadi!

elskar å hate

ok. av og til elskar eg å hate. for då får eg liksom utløp for alt mulig sinne og jævelskap som bur i håve mitt. ikkje så dumt i grunn. det eg hatar akkurat no eeer:

snø. faens jævla DRITT! eg hata deg snø!!!
KOFFOR MÅ SNØ EKSISTERE???

i tillegg hata eg folk som skrive blogg, som berre skrive om ting som ikkje interessera meg, men som e så idiotiske at eg berre MÅ lese, nettopp fordi det er så UFATTELIG at det går an å sei så masse PISS på ein gang. og eg e jo stadig fascinert av FOLK, og kor dumme folk kan bli. ettersom eg sjøl er ekstremt intelligent og feilfri. så derfor må eg bruke masse tid på å lese folk sine IDIOTISKE bloggar, nåkke som egentlig e fryktelig deilig og gøy, så eg skal ikkje klage.

ein ting til eg hatar, er folk som GLOR. HERREFRED DA MENNESKE! med mindre eg har ein katt på håve (nåkke eg forsåvidt skulle ønske eg hadde fordi det ser ganske koselig ut akkurat her: http://www.sol.no/klipps/video/dette_skjer_hver_eneste_kveld), så KREVE eg at folk oppFØRE seg med det eg ville kalle miniMAL folkeskikk, og ikkje glor på meg. heller ikkje stå oppå meg i butikk-køen værsåsnill. og ke e greia med folk som blir OVERRASKA over alt mulig?? går det an å berre holde alle sånne ytre tegn på at du observerar andre for. seg. sjøl?? eg SER at du ser på meg, så LA VÆRE.

ein tredje ting.......? nei, tenk det kan eg ikkje sei, for det har eg ikkje lov til.

koz og klemz og blomster og rosa skyer og regnbogar OPP i rompa di.

mandag igjen

som tidlegare nevnt, så kjennest alt grusomt kjedelig ut for tida. eg har ein fryktelig altoppslukande følelse av at livet mitt er totalt meiningslaust. rett og slett. det høyres litt drøyt ut. men, det eg meiner er at det er liksom ingenting som gjer at eg tenker "wow! life is good :D" nope.
mandag er spesielt herlig. ny veke, samme gamle kjedelige kvardag. skule, som eg akkurat no syns er fryktelig meiningslaus og spør meg sjøl om koffor eg gidda. og så er det i tillegg jobb kvar mandag. kiwi-jobb. jobben eg har hatt i tre år, og som eg hatar meir og meir for kvar dag som går. ikkje fordi det er så grusomt i seg sjølv, tiden går fort nok og arbeidet er heilt ok, og til og med litt variert, MEN. men. men. det er så masse anna.

eg treng ein mission. trudde eg kom til å føle mastergraden som ein mission. men det føles meir som ein hindring.

dersom eg kunne velge, hadde eg vore ein heilt anna plass. akkurat no. i allefall ikkje her.

this is my life pleide kim larsen å synge

eg kjedar meg.
kvar dag.

NÅR var sist gang det skjedde nåkke fantastisk??? eg meina... eg e ein relativt romantisk person. dvs, eg er naivt håplaust optimistisk når det gjeld kjærleik og romantikk. kvar dag tenkjer eg: oo! kanskje det skjer i DAG!! i DAG kjem det mest fantastisk romantiske kysset over alle kyss til å skje med AKKURAT meg. tenkjer eg. for eg har lært at ein må virkelig fokusere og tenke og drømme om det ein vil ha. derfor tenker eg også at i DAG kjem kanskje HAN til å dukke opp på døra mi med ein svær diger bukett eller ein ring så svær som eit fjell, eller ein kattunge for den saks skyld, og sei: KRISTIN! VISS IKKJE DU VIL GIFTE DEG MED MEG I MÅRRA SÅ GIDDAKJE EG LEVE MEIR!! (ok, det var litt vel dramatisk. men dikka skjønna poenget.)

EG VIL AT DET SKAL SKJE NÅKKE FANTASTISK. ingenting mindre enn fantastisk er akseptabelt akkurat no. på søndag er det til og med valentines day. ein dag der det ABSOLUTT burde skje fantastiske ting. AM I RIGHT? så komanigjeeeendaaa!


..................

ting ein aldri blir lei av?

har funne ut at eg resirkulera. musikk, bøker og film i allefall. mest musikk. eg finne så sjelden ny musikk som eg virkelig lika, så da helde eg meg likegodt til det eg allerede har funne. nåkken ting blir ein uansett ikkje lei av, og det er jo nettopp det som gjer det så bra. akkurat no kjeda eg meg nåkke heilt grusomt fryktelig, nåkke som er det verste eg veit, ettersom eg e så lat at eg ikkje gidda å finne på nåkke. eg berre sitte her og kjeeeeeeda meg. derfor skrive eg ei liste over ting eg aldri blir lei av, inndelt i kategoriane musikk, film og bøker. tadaaa! kur mot keisemd.

Musikk:
-COLDPLAY (spesielt viva la vida albumet)
-Kate Bush - wuthering heights
-R.E.M - nightswimming
-Pearl Jam - nothingman og wishlist
-Bob Dylan - the times they are a-changing
-Beatles - let it be og all you need is love...og hey jude....og happiness is a warm gun...og så videre
-Simon & Garfunkel - cecilia
-Toto - africa
-Dire straits - romeo & juliet
-Thomas Dybdahl - dice
-Bryan Adams - think about you (unplugged mtv versjonen)
-Billy Joel - scenes from an italian restaurant
-Penguin café orchestra - perpetuum mobile
-Cat Stevens - father and son

Film (i fare for å gjenta meg sjøl)

-before sunrise/sunset
-reality bites
-bridget jones' diary
-mio min mio
-breakfast at tiffany's
-bodyguard
-i'm not there
-grease 1 & 2
-dirty dancing
-scream

(spør du meg, hadde 90-talet spesielt ein eigen evne til å produsere filmar som ein kan sjå 79 gonger uten at ein blir lei)

sånn. då kjeda eg meg litt mindre. eg fann ut at eg ikkje gidda å skrive bøker. føle eg har skreve dei hundre gangar før uansett. herregud. så boring eg e.

nytt sitat

eg har holdt på med denne boka i sikkert to år no, uten å bli ferdig. men det er ikkje så nøye, for eg hugsar som ein elefant, og boka er ikkje sånn at du treng lese videre akkurat der og då. den er meir sånn som ein tek fram av og til, og den er som snop i øyrene. det er ei nydelig nydelig bok, og med så mange perfekte setningar at orda betyr meir enn handlinga. eg likar sånne bøker. Den handlar om ulike menneske sin oppleving av New York, og heiter Winter's Tale av Mark Helprin.

Hardesty knew right off that an unforseen force was
breathing under all the gray, that the events and miracles of the city were
simply the effect of this force as it turned in its sleep, that it saturated
everything, and that it had sculpted the city before it had even opened its eyes.
He felt it striving in everything he saw, and knew that the entire population,
though prideful of its independence, was subject to a complete and intense
orchestration the likes of which he had never imagined. They rushed about here
and there, venting their passions - struggling, kicking, and shuddering like
marionettes. Ten minutes after he left the station, he saw a taxi driver kill a
peddler in an argument over who had the right of way on an empty street.

He wanted no part of this city. It was too gray, cold, and
dangerous. It was perhaps the grayest, coldest, most dangerous city in the
world. He understood why young people from all over came to pit themselves
against it. But he was too old for such things, and he had already been to
war.

Winter's Tale, s. 315-316