crappy valentines day

i dag begynte bra. og eit langvarig problem fekk ein medisin.
så fekk vi besøk av tanta mi frå england, og det var stas!
men no e eg berre lei av å måtte høyre på at folk i detta huset prata kontinuerlig 24 timar i døgnet. heilt heilt alvorlig. det MÅ være litt stille innimellom, ellers så føles det som om eg skal eksplodere.
prating er min største fiende. det skal seiast at det kjem veldig an på kem som prata...og notida ekje akkurat prega av likesinna og kjekke folk å konversere med...

eg kan godt prate sjøl, dersom eg ein gang før eg dør finne nåkken som faktisk gidda å høyre på ke eg har å sei. akkurat no derimot e eg evig fanga i ein haug av folk som enten prata så masse sjøl, at eg ikkje gidda å prøve å komme til ordet, eller folk som rett og slett e så dårlige lyttarar at eg ikkje orka å begynne å snakke ein gang... det ekje nåkke særlig kjekt skal eg sei dikka. men det e akkurat som eg kun tiltrekke meg folk som ikkje HØYRE på meg!! koffor e det sånn? :(
haha, no skjønna eg faktisk korleis ho kjære Rose hadde det i Titanic :D ho seie nemlig: "i feel like i'm standing in the middle of a crowded room, screaming at the top of my lungs, and no-one even looks up!". akkkkkkurat sånn føles det. lol. bortsett frå at eg ikkje skrike nåkke særlig. eg berre helde kjeft. kanskje det e der problemet ligge.............. KANSKJE eg ska begynne å hyle og skrike litt, så folk blir nødt til å holde kjeft og LYTTE.

detta kan du drite i viss du vil ha ein meiningsfull samtale med meg:
-avbryte (då krympa heile sjela mi til ein bitteliten ball og blir dritsur og nekta å sei meir)
-spore av akkurat når eg prøve å fortelle nåkke viktig, og heller prate om nåkke du syns e viktig som ikkje har NÅKKE med saken å gjere. HØYR da! liksom...
-avbryte for å spørre spørsmål/fullføre setningen min, gjerne med ein antagelse om ke eg skal til å sei som e så feil at eg berre må gi opp å fortelle resten uansett.

E DET GREIT!?!??!?!?!??! hold kjeft og høyr ette, så kanskje eg gidda å snakke litt meir!