Confessions of a Bollefisk

"Vil jeg det?"
"Vet jeg hva du vil?"
"Vet jeg det da for pokker?"

..."det er liksom som jeg er med i et teaterstykke."
"Er det i det minste et godt stykke?"
"Det er som om du stadig vekk oppsøker et sted du har forelsket deg i (...). Du er henrykt hver gang. Det er som en operakulisse. Når du drar din vei igjen, triller tårene. Du ville helst blitt der. Og samtidig spør du deg selv om du virkelig vil bo på det fineste stedet i verden, og om det da kom til å forbli det fineste stedet i verden for bestandig. Vi er vant til at livet vårt ...bevare meg vel, hvordan skal jeg uttrykke det... mister fortryllelsen! Hver dag litt mer. Altså leter vi etter noe som egentlig ikke finnes. Skjønner du?"
Hun smilte sjenert.
"unnskyld, det lyder forferdelig søtladent og kaotisk. Jeg er ikke så god til sånt."
"Nei, faktisk ikke."
Han så på henne. Han lette etter tegn til usikkerhet. I stedet så han en som allerede hadde bestemt seg. Hun visste det bare ikke ennå.
(....)
"Kanskje du nå skulle dra til Kåre og fortelle at du elsker ham, og at du vil bli eldgammel sammen med ham. Da ville du gjort meg en stor tjeneste, for ellers må jeg stadig vekk vasse gjennom de svulstige allegoriers sumper sammen med deg."
"Og viss det går skeis?"
"Du er da ingen reddhare ellers."
"Jo", sa hun lavt. "Det er akkurat det jeg er."
"Du mistror lykkefølelsen. Det gjorde jeg også en gang. Men det fører ikke til noe."
"Og nå da? Er du lykkelig i dag?"
"Ja."
"Uforbeholdent?"
"Hvem er vel uforbeholdent lykkelig, ditt fehode? Jeg gjør meg ingen illusjoner og gir ikke andre noen heller. (...) Summa summarum har jeg det strålende. Men jeg er meg. Min lykke er annerledes beskaffet enn din. Min egenlykke har jeg tillit til. Det må du også se og lære deg. Og det snart. Kåre er ikke noe sted og ikke noe hus. Han kommer ikke til å vente evig."
(...)
"Jeg må tenke over det (...)".
"Gjør det, sa Johanson. Og tenk fort."

Henta frå "Svermen" av Frank Schätzing. Side 334-335 for å være presis. God bok.