torsdag 25. desember 2008

<3

i dag er eg verdens heldigaste person. 2009 er mitt år. allerede. 
av broren min, den finaste broren i verden, fekk eg coldplay-billett i går. den beste julepresangen. eg trur det er lenge siden eg har hylt av glede av ein presang. men det gjorde eg i går. ekte hyle-glede. 

i går var det julafta, og eg kjente kor mykje eg savnar enkelte folk i livet mitt. savn er fælt og fint på samme tid. eg er heldig som kjenner, og har kjent, så fantastiske folk som eg kan savne med heile meg. men savn er jo alltid trist i sin natur. eg og mamma var på julegudsteneste og sang julesangar, og så på gravplassen etterpå. der var det mørkt, og masse folk som tente lys på gravene. og det var så trist og fint på samme tid at eg eksploderte i tårer. eg måtte tenke på alle folk som nettopp har mista nåkken dei elska. og så tenkte eg på mormor og morfar som vi tente lys for. og det var berre så emosjonelt at fy. mormora mi var den beste som fins. og sjølvsagt døde ho alt for tidlig. ho var berre 65 år. eg var 10. eg savnar ho fortsatt. og rare morfaren min, som ikkje høyrte eit ord av kva eg sa, men som smilte og var glad likevel <3




"But most critically, sweet, never try to change the narrative of someone else's story, though you will certainly be tempted to.. (...) Spend your energy on your story. Reworking it. Making it better. Increasing the scale, the depth of content, the universal themes. And I don't care what those themes are - they're yours to uncover and stand behind - so long as, at the very last there is courage. Guts. Mut in German. Those around you can have their novellas, sweet, their short stories of clichè and coincidence, occasionally spiced up with tricks of the quirky, the achingly mundane, the grotesque. A few will even cook up Greek tragedy, those born into misery, destined to die in misery. But you, my bride of quietness, you will craft nothing less than epic with your life. Out of all of them , your story will be the one to last"
"How do you know?" I always asked, and when I spoke it sounded tiny and uncertain compared to dad. 
"I just know", he said simply, and then closed his eyes, which indicated that he didn't want to talk anymore. The only sound in the room was the ice melting his glass.

Special topics in calamity physics-Marisha Pessl


1 kommentar:

m. sa...

aw, takk! og versågod. hih.